KLUBBHUS

Foreningens forsamlingslokaler var i tiden etter overtagelsen av Fougner Staalbetons eiendommer i deres spisesal. Bygningen var i ganske dårlig forfatning men hotelleier Hovden la penger på bordet og medlemmene utførte det nødvendige dugnadsarbeidet som måtte til.

Huset og spisesalen ble etter oppussingen et flott tilskudd til foreningen. Det ble også laget et kontor hvor det hver søndag formiddag ble holdt styremøter i de nærmeste årene framover. I disse lokalene ble det etter en vellykket oppussing holdt mange fester og medlemsmøter. Dette pågikk helt frem mot krigsutbruddet i 1940.

Bygningsmassen trengtes da på nytt å rehabiliteres, men man fant det ikke økonomisk forsvarlig å utføre de radikale utbedringer som var nødvendig hvis man fortsatt skulle ha tilhold i bygningen. Gjennom lenger tid hadde foreningen hatt tanker om å selge deler av eiendommen for å rette på den svært svake økonomiske situasjonen. Da krigen kom, tok tyskerne beslag i ” hele herligheten”.

Man stod da på ”bar bakke” og måtte igjen begynne å leie lokaler i byen. Etter at tomtesalget var ordnet med Moss Verft & Dokk, var spørsmålet om egne lokaler stadig oppe på foreningens medlems- og årsmøter. Ved krigsslutt ble våre bankinnskudd etter salget til MV&D sperret i såkalte riksinnskudd i Norges Bank. Disse pengene ble først frigitt 2. okt. 1951 da vi igjen kunne disponere midlene. En gammel gjeld på kr. 6.300.- ble da innfridd til Rygge Sparebank og det resterende ble fortsatt stående på konto. Det var disse pengene som dannet grunnlaget for kjøpet av vårt nåværende hus, da formann Einar Wang kom over en annonse i Aftenposten hvor en brakke var til salgs for kr. 22.000.-.

Wang hadde i lengre tid ivret for en løsning på hus-spørsmålet og etter en del diskusjoner ble det besluttet i en ekstraordinær generalforsamling 25. august 1952 å kontakte selger. Foreningen bød kr. 15.000.- for brakka og fikk tilslaget. Transporten kom på kr. 2.400.-.

Brakka var 9x44 meter og var egentlig for stor til foreningens formål. Deler av den ble derfor solgt fra. Men bygningen var langt fra brukervennlig i den tilstand den kom. Det ble derfor tatt opp et lån i Moss Sparebank på kr. 45.000.- for restaurering/oppussing.

Dette var et stort arbeide med mange dugnadstimer som nå lå foran medlemmene. En byggekomité ble nedsatt med formannen Einar Wang, hans bror Ole Wang samt far og sønn Hilmar og Henrik Bjerke. Den trofaste sliter Aksel Wold var selvfølgelig med. Byggmester Bjarne Halvorsen fikk anbudet med fundamentering, reising og kledning samt å få det under tak for kr. 28.500.-. Det resterende skulle utføres på dugnad.

Grunnarbeidene viste seg å være vanskelige da grunnen bestod av svært hard leire som måtte skytes bort. Men arbeidet skred allikevel framover og etter hvert kunne medlemmene komme til med dugnadsarbeidet. Vann, kloakk, sanitæropplegg, innvendige vegger, kledning, legging av gulv, innsetting av dører og vinduer, all innredning, samt maling, tapetsering og montering ble utført av medlemmer og gode venner av disse.

Inventar og utstyr kom fra ”alle kanter”. Dameklubben skaffet til veie flott service, gardiner, duker og utstyr. Noe ble også innkjøpt, men det hele ble forholdsvis rimelig. Dette kunne gjennomføres, takket være medlemmenes og dameklubbens oppslutning. Foreningen hadde også den gangen, som nå, mange dyktige fagfolk.

Kveld etter kveld ble tilbrakt på huset etter en ordinær arbeidsdag og med humoren som drivkraft gikk arbeidet unna. Eugen Larsen var den store humørsprederen, men det var nok allikevel formannen Einar Wang, som stod for den absolutt største innsatsen når det gjaldt oppbyggingen av huset.

Da huset stod ferdig i oktober 1954 ble det holdt innvielsesfest og hvor rådmannen i Moss kommune var invitert og deltok. Totalpris i kroner kom herligheten på kr. 66.000.-, men beløpet gir selvfølgelig ikke noe reelt inntrykk av den egentlige verdien. Selv målt i datidens kroneverdi. Dugnadsinnsats og gaver til huset ble beregnet til ca. kr. 25.000.-, slik at huset ble fullverdiforsikret for kr. 90.000.-.

I 1972 ble det igjen igangsatt en større dugnadsinnsats på huset. Da var det utgravingsarbeidet til fyrrom for det nye sentralfyranlegget. Dette anlegget ble satt i drift på høsten 1972 og har fungert utmerket i 40 år, takket være kyndige medlemmer som hadde den rette kompetanse.

Vinteren 2012 installerte vi varmepumpe hvor det ble boret 160 m ned i bakken for å hente opp jordvarme. Dette gir oss svært billig oppvarming i forhold til prisen på fyringsolje. Vi er med dette også med på å bidra til et renere miljø.

I 1977 var tiden kommet for en større rehabilitering av huset, så vel utvendig som innvendig. Pengeutlegget den gang kom på kr. 135.000.-, dette inkluderte også nytt møblement. Dugnadsinnsatsen ble anslått til ca. kr. 100.000.-.

Herretoalettet i kjelleren ble renovert i 1984 og i 1985 ble det lagt nytt tak på huset. Alt dette arbeidet ble utført på dugnad. I 1988 var tiden moden for å skifte ut den ytre kledningen, samt at ny terrassedør, som var en gave fra dameklubben, ble satt inn. Ny terrasse ble også bygget og huset ble malt.

I 1985 ble det igangsatt faste vakter i havna i sommersesongen. Vaktmannskapene tilbrakte en noe kummerlig tilværelse i en gammel campingvogn, derfor ble det søkt om byggetillatelse til et vakt og lagerrom på nordenden av huset. Byggetillatelse ble gitt og et vaktrom med flott utsikt over hele havna var snart på plass. Lagerrommet innenfor vaktrommet ble senere omgjort til kontor da vi bestemte oss for å føre alt av havnas regnskaper selv.

Fra huset ble ferdigstilt i 1954 og frem til sommer 2005 har huset vært hvitmalt. Men sommeren 2005 ble det bestemt at huset skulle skifte farge til rødt. Dette for å ha en gjennomgående fargelikhet på huset, havnebua og dieselbua.

Videre ble ytterkledningen på østveggen igjen skiftet ut, samt alle vinduer og terrassedøren. Pga. stor værslitasje mot østvegg ble det på vinteren 2005/2006 bestemt at taket skulle trekkes ut over terrassen. Dette har ført til vesentlig mindre slitasje mot den delen av østveggen som er under tak. Samtidig ble også vegg til vegg teppet inne fjernet og erstattet med parkett, veggene i salen ble beiset med hvit panellakk samt at det ble innkjøpt nytt møblement i ”stuen”.

Den endelige løsningen på husspørsmålet i 1954 har bidratt til at det har virket samlende på foreningens medlemmer. Man kan vel her trygt bruke uttrykket ”stinn brakke” når man tar i betraktning alle de fester og sammenkomster som har blitt avholdt på huset i årenes løp og hvor man måtte være tidlig ute med påmeldingen for å få plass. Men tidene forandrer seg og vi menneskene med den. Vi må nok innse at det å samle medlemmer til fest og sammenkomster som tidligere, har blitt helt annerledes med det utall av tilbud man har i dag og ikke minst at den enkeltes økonomi har blitt slik at man stort sett står fritt til å velge det man ønsker å bruke fritiden sin til.

Men, huset står der, og det er til for å brukes.